2015

Dette året sku bare bli ett sånt år som suste forbi. Nesten uten av vi merka det faktisk.
Men vi fikk bare knappe 2 uker av det nye året for oss sjøl. Som vi faktisk fikk bestemme ting på. Som vi hadde kontroll på. Plutselig snudde det fra lykkerus til fortvilelse.
Året 2014 hadde vært ett kjempe år! Vi hadde opplevd så mye,å for men til mini det siste halvåret hadde vært helt fantastisk! Å æ hadde satt en tå ut i det store arbeidslivet igjen.
Vi starta julefeiringa nesten samtidig som butikkan. 1 november tok vi ned treet. Å ikke lenge etter va det pynta å klart til jul! Det va nok mange som synest vi va kjempe rare. TENK så lei jul vi sku være lenge før det ble jul!
Æ e så gla vi avslutta året med en lang julefeiring.

Æ begynner å komme litt ut av tellinga nu,men æ trur vi beveger oss inn i den 10.uka her i Tromsø.
Det har vært mange vonde dager,mange timer å minutter som har vært uendelige.
Så mye som endrer sæ hele tiden.
Følelsan klarer liksom ikke helt å følge etter heller. Men det gjør vondt. Vondt i hjerte. Å æ e kasta ut i ett mareritt der æ hele tiden prøver å finne en slutt. Kordan ska det her ende. Det e ikke mange utveier mer,sånn som det va. Å det gjør mæ skrekkslagen.
For vær gang han gir mæ ett kyss på kinne helt ut av det blå,gråter æ i hjerte. Tenk om æ virkelig ikke skal få sånne uventa kjærlighets erklæringer mer.
Han vet at vi sliter med å bære ham. Føttene e så smertefulle pga masse vinkristin. Å han skjønner det e tungt for oss å måtte løfte ham. Å der mens vi løfter han,å kjenner det godt i ryggen å hiver etter pust å ekstra krefter så kommer det ett kyss. Ett kyss på kinne som takk. 'Takk for at du bærer mæ når æ ikke klarer gå.'

Tilbakefall. Det e ett skummelt ord. Det e vel noe av det siste man vil høre som foreldre til ett kreftsykt barn. Å det e som om noen spiller russisk rulett med ungan. Først får de kreft. Så deles de opp i risikogrupper. Noen får den milde behandlingen for at kreftcellene ikke e så hissige. Å andre får litt tøffere runder med cellegift.
Vår lille skatt fikk den "milde" protokollen. Lang behandling,tøff behandling men lettere behandling på slutten av løpet.
Det va der vi va nu. På slutt innspurten. Vi skulle bare ta tabletter hjemme,i ett år til.
Vi har fått nye protokoller. Nye veier som ska gå. Mye tøffere behandling.
Vi har ingen garantier her i livet. Sånn e det jo bare. Men man stopper jo ikke å kjempe av den grunn!
Nu e det jo bestemt at mini skal gjennom beinmargstransplantasjon. Stamcelletransplantasjon heter det og.
Til det trengs det donor. Å det leiter de etter til ham,men det kan ta litt tid har vi fått vite. Først må de jo finne noen som passer,så må vedkommene fortsatt være villige til å donere. Å så får vi fastsatt når dette her skal skje. Det e nærvepirrende å tenke på,så det lar æ doktoran ta sæ av. For ska æ gruble på det så kommer æ frem til at det kùn finnes èn donor,å denne donoren sier nei... SÅ nei,det orker æ ikke tenke på. Det ordner sæ nok. Stor tro på det.

Sjefen sjøl e faktisk i fin form nu,spiser å holder vekta oppe. Sliter masse med føttene igjen,å det e ikke så artig når man hadde en gutt som kunne løpe litt for noen månder siden! Eller så tar han det som kommer når det kommer,nye medisiner må innkjøres å krangles litt om. Men nu spørr han sjøl etter medisin,å til å med om det ikke e på tide med nye blodprøver. De siste,aner ikke kor mange uker,har han tatt blodprøver vær eneste dag. Å nu på Torsdag fikk han pause å fikk dra i Verslefrikk vegen å slappe av,uten å ta blodprøver frem til Mandag! Så fremt han e i fin form. Å han har vært i go form,å idag spurte han om han ikke sku ta noen prøver igjen snart?
Dem vender sæ fort til kordan ting e,å må være. Han e kjempe flink å tilpasse sæ.
Når han fikk tilbakefallet så skjønte han det jo nesten sjøl,å forklarte pappan veldig bra ka som hadde skjedd når han kom til Tromsø. Sku nesten ikke tru han bare va 5 år av å til. Å det hører med å si at når Henning sa at han synest det va fint lillebror va kreft fri,så svarte lillebror med å si 'Nei det e æ ikke,det e enda èn kreft der,å den har gjemt sæ!'
William forklarte til pappan: 'Nu har æ fått kreft igjen. Den ène som hadde gjemt sæ har kommet frem. Å nu e den i hode mitt! Så nu må æ få masse medisiner igjen å vi må være på sykehuset leeeeenge. '

Ellers så går dagan i hverandre,vi følger ikke så mye med på dager å datoer. Det litt flytanes fra vi står opp til vi sovner. Det handler for det meste om å gjøre mini fornøyd,mett å gla. Alt annet e desværre satt ut på sidelinjen. Det må bare være sånn,på ubestemt tid.

Men vi har det greit. Å si at vi har det godt e å ta litt hard i. Men det går greit.
Æ fikk litt tidlig bursdags gave fra mannen å barn. En ny bærbar pc! Æ føler mæ kjempe heldig,å så takknæmlig for at æ har min familie,mine barn å mine venner rundt mæ.
Aldri i livet hadde æ trudd at æ skulle måtte gjennom så mye vondt før æ fylte 30.