Livet

Æ savner livet mitt. Livet vårt. Får ett år sia gikk alt i hundre. Ny jobb med mye spennende i måndene som sku komme. Æ elska jobben min å gleda mæ like mye vær dag til å gå på jobb. Hadde en førsteklassing som gikk å trippa i spenning til skolestart. En som akuratt va fylt 4 og sku endelig starte i barnehage! Alle brikkan falt på plass og vi hadde så mye spennende for oss alle i vente. Æ synest det e grådig urettferdig at vi ikke skulle få beholde det livet! Ikke for min egen del så klart. Det e urettferdig at mine barn ble fratatt det livet vi så i horisonten. Det va så nært enda. Kunne nesten strekke ut hånda å ta det. 

Nu når æ tenker tilbake på dem her tia i fjor, kor travel æ va. Kor lite æ va hjemme. Æ starta dagen mens ungan sov å va allerede på jobb når de sto opp. Æ rakk aldri hjem til middag, æ kom hjem å fikk to timer me de før de skulle i seng. Men de to timan satt æ ikke me de å lekte, klemte å kosa. Æ hadde fult opp med ting å gjøre. Æ kan ikke endre det. Aldri kan æ ta det tilbake. Æ hadde fri i helga, da sku æ leke me de, kose å klemme. Vi gjorde det og, vi fant på morsomme ting når æ endelig hadde tid. Det siste vi gjorde i august i fjor va å leke ninja i fjæra. 

Æ hadde kommet seint hjem, å hadde skrekkelig dårlig samvittighet og tok ungan me ut. Det va fint vær, Midnattssol å behagelig temperatur. Vi dro på stranda  og hadde me oss maling. Vi malte steiner å kvister å tøysa masse. Det va siste gangen æ så min 4 åring løpe. Etter den dagen ble han dårligere og dårligere. Han hadde mindre energi og krefter. Føttene va vond og han mistet farven i ansiktet. 

Nu e vi langt fra det livet. Vi e langt fra normalt. Ingenting vil bli det samme. Æ vil alltid savne det som va, det som skulle bli å det vi aldri fikk. 

Det føles som om noen satt å tenkte: " heeei, nu synest æ du har det for godt, æ ska vise dæ ditt værste mareritt. "