Tromsø igjen.

Sist vi va her va på Onsdag. Da hadde vi dagstur for å få 2 små cellegift kurer. Å når det va gjort så dro vi hjem. Alt gikk jo på skinner. Å torsdag dro vi til byen å henta tante å kosa oss med milkshake fra Hildonen. Når vi kom hjem så gikk det ikke så lang tid,så fikk William feber. Da va det bare å sette sæ i bilen å suse til Vardø for å bli sendt til Tromsø. Det ska ikke mer enn 38 i tempratur før vi må avgårdet. Å William hadde 39,5 så det ble litt akutt. De ville starte antibiotika så fort som mulig. Men han va ikke sånn kjempe syk heller. crp'en va på stakkarslige 32. Men her taes det da ingen sjangser. De dagene vi har vært her har gått sakte. William har vært slapp med feber i 2 dager. Idag e han "frisk" men noen av blodverdian va falt litt,så må være her noen dager til å se om de retter sæ sjøl. Men han drikker greit. Litt komiskt engentlig. Enten så drikker han,eller så spiser han. Men sjelden samtidig! Så idag ble det litt stress med å få i han noe mat. Han e nu så tynn å skrøpelig fra før av så da har han ikke mye i reserve. Æ har vært inn å ut av kjøkkenet å henta mat,vært 'løpe-gutt' i kiosken å prøvd å finne noe han ville spise. Til slutt åt han innmaten på en bolle. Å en kvart at ett hamburgerbrød. Å han snuste på Yonas-Pizzaen. Å nu i kveld 1/2 chips. Vel,va kke så mye,men noe va det da! Har sakt i fra til ham at om han ikke prøver å spise mer så må æ gi mat i sonden. Ska snakke med legene imorgen,for han sa at barn som e innlagte/under behandling ofte mister matlyst å at man da setter en sonde på magen i stede for den han har i nesen.  Å det vil vi ha!
Ellers så e gutten livredd alt fortia. Han e livredd for å løftes igjen. Han har ikke vondt,men stivner helt når æ ska løfte på han. Å med løs mage (som kommer av antibiotika) så blir det en del ganger gjennom dagen. Ikke tørr han sitte i rullestolen. Ikke tørr han å trene mer. Alt e skummelt. Å han sier sjøl han e redd. Får gruble ut en lur plan for kordan æ ska løse den gåten. Æ må tvinge han ut av senga selvom han e redd,vi må trene på å stå. Foreløbig står vi bare på kne. Ett sted må vi bynne. 8 uker uten å gå e litt vel lenge. Værtfall når man har foter som "fungerer". De virker jo,men e svake. Men de virker. Så nu ska han opp å stå! Vi har mange økter om dagen. Å flere å lengere ska det blir. Å det e tøft for ham.
Nu hørte æ fra nabo senga: 'Mamma,æ klarte snu mæ sjøl!' Han har snudd sæ over på sia,han ska prøve å sove.  Han har hadd vondt i brystet etter innleggelsen,de som satt inn vene-port nåla bomma å det ble bare kaos. Så etter det har han ikke turt å snu sæ. Men idag ser det bedre ut. Å det e nok det og som gjør ham redd for å løftes.

Har ett mål at frem til første Desember,så ska han gå igjen. Vi ska avslutte det her året med en stor seier!