Alt e en kamp.

Alt e virkelig en kamp. For det første har vi en stor kamp mot kreft. Så e det kampen for å få pleiepenger og annet man har rett på. Så må det å bli en kamp for å få ha noen med oss når vi skal på behandling. Vel,ting e jo blitt så mye bedre for barn de siste åran da! Før i tia måtte ungan være alene på sykehus,det har jo endra sæ heldigvis! Men likevel e vi bare kommet så langt som at det dekkes kun for 1. Men det e i å for sæ greit,hvis det e mulig å ha noen med så fremt man betaler dette sjøl. Sist vi va inne så spurte æ ang det å kunne ta med mæ mannen eller noen andre for støtte å hjelp under behandling. Det fikk æ vite at æ kunne gjøre så lenge de betalte selv. Å de kunne på bo på pasienthotellet så fremt det va ledig. Så bra! For den tingen vi ska inn for nu e veldig tung. Vi har bare gjort det 1 gang tidligere å det va voldsomt slitsomt å bare være mæ der. Så bynte æ kjenne på mæ at æ grua mæ så fælt til det her da,så æ spurte min søster om ho kunne tenkt sæ å bli med oss. William elsker tanta si,å ble kjempe gla når vi planla at ho sku kunne være med oss. Å æ kjente æ ble 10 kg lettere til sinns når ho orka å være med oss. Da slipper vi å være alene. Men idag da,så sier de på pasienthotellet at ho ikke e pasient så ho kan ikke bo der. Ho må bo inni byen på ett hotell. Og da blir det plutselig så mye værre. Da må ho komme med buss eller drosje til å fra Unn vær dag,det koster. Å da e ho ikke rundt mæ når æ trenger ho. Kan ikke ringe ho tidlig på mårran,midt på natta eller når som helst å be ho komme opp til oss. Ringte Unn for å spørre ka vi ska gjøre. Flybilletten e i orden,men har ikke mulighet å ha ho på ett hotell. Det koster så alt for mye med opphold pluss skyss frem å tilbake. De sa æ måtte ringe tilbake imårra,så vi får se. E veldig oppgitt når de sa at det va en mulighet.
Ka ska vi engentlig denne gangen vi ska inn? Han ska få ny høydose med cellegift. Den går over 24 timer,å på de 24 timan ska han kun være på avdelinga under oppsyn. Å etter det bynner utskylling som går over 4-5 dager. Da får han væske intravanøst,og rikelig sådan. Da tisser han,ofte å mye. Så ofte som vært kvarter. Å det blir ikke full nattesøvn på noen av oss. Når han sovner kan det gå opp mot 2 timer før han må tisse igjen. Heldigvis må han tisse på flaske,så han slipper å måtte ut av senga på natta. Bare æ som må hoppe ut,finne flaske,ringe på sykepleieren å hoppe tilbake i seng.
Skjønner jo vi ikke ska være unntak på noe vis,det e likt for alle. Men det e fryktelig tungt å reise sammen med William når han ikke kan stå eller gå. Vi har fått rullestol for å gjøre det enklere,men det e likevel tungt.